Tormod Solløs
Miles Ahead
Når jeg betrakter Tormod Solløs´ malerier, tenker jeg på de kunstnerne i historien som har turt å eksperimentere, kaste seg ut på dypt vann, og lete etter den harmoni og spenning som oppstår når man ikke velger det trygge, pene og sentimentale. Min aller første assosiasjon i møte med Solløs, er faktisk de franske fauvistene. Kunstnerne i denne sjangeren brøt med impresjonismens etter hvert så publikumsvennlige gjengivelser av lysinntrykk, velstelte hager og solglimmer på vannflater. De skrudde opp fargens intensitet, og tvang oss til å betrakte kjente motiver, av landsbyer, havner, interiører og mennesker, på helt nye måter. Disse banebryterne, med Henri Matisse, Andre Derain og Maurice de Vlaminck i spissen (og med van Gogh og Gauguin som nødvendige forløpere), ladet paletten med så sterke farger at det franske borgerskapet kalte dem «de ville» (les fauves). Denne viljen til å oppsøke det risikofylte, og forsterke og intensivere, minner meg om jazz på sitt beste.
Da Miles Davis gikk i studio for å spille inn det (kanskje) mest banebrytende albumet i jazzhistorien, Bitches Brew (1970), sa han til produsenten: Bare la teipen gå, få med alt. Resultatet var timevis med musikk; ytterliggående improvisasjoner, musikalsk famling, sterke lydfarger, minutter av tilsynelatende kaos, men også partier av sublim skjønnhet.
Jeg finner flere paralleller mellom det Miles gjør i Bitches Brew og hvordan bildekunstner Solløs framstår i sine malerier. For det første: Da Miles først kastet seg ut i det ytterliggående, hadde han en base i jazzhistorien; han var utdannet ved det prestisjefylte Juilliard-konservatoriet i New York, og skolert i klassisk musikk og i jazzens historie. På samme vis er det åpenbart at Solløs forholder seg til hele kunsthistorien i sine malerier; de bærer i seg referanser og replikker til konkrete forbilder. Solløs utdannet seg ved Kunstakademiene i Bergen og Oslo tidlig på 1980-tallet, og han har utfordret publikum med utstillinger gjennom mange tiår.
En annen Miles-parallell er den åpenbare kjærligheten Solløs har til – skal vi kalle det – det taktile og fysiske, de materielle forutsetninger – i sin kunst: Miles spilte ikke bare på en trompet og han omga seg ikke bare med en liten kvintett. Fra slutten av 1960-tallet utforsket han trompetens muligheter; kunne den kobles til en wah-wah-pedal og uttrykke noe i nærheten av det Jimi Hendrix fikk til med gitaren? Kunne kvintettens akustiske bass og piano, byttes ut med el-bass og el-piano? Kunne kvintetten utvides til et større orkester; bestående av (som på Bitches Brew) tre el-pianoer, to trommiser, elektrisk gitar, samt spesielle instrumenter som bassklarinett, sitar og conga? Hos Miles i denne fasen, opplever vi en lidenskapelig tilnærming til instrumentene, deres fylde og muligheter. Han prøver utvidelsen som metode, snarere enn reduksjon og minimalisme.
Hos Solløs er kjærligheten til materialene åpenbar. Bildene hans lyser av lyst til å bruke farger, mange farger, sterke farger, til å se dem spille mot hverandre. Han bruker olje og akryl, men er også opptatt av foto, collage, og utsetter gjerne lerreter og ark for fysiske hestekurer som kan skape uventede virkninger. Disse bildene er ikke utført av av en cerebralt puslende detalj-nerd som pirker på små flater, men av en kropp i fysisk utfoldelse over store lerreter; en kamp, en dans, en arm og en hånd er i aksjon. Resultatet er en smittende energi og utbredelse av fargeklanger, en raushet, en vilje til å ekspandere, bryte gjennom, ja; oppnå en transcendens. Akkurat ordet transcendens er vanskelig å definere, i praktisk kunstopplevelse. Hva er det som skjer når man hører John McLaughlins elgitar på Mahavishnu Orchestra-plata Between Nothingness and Eternity? Man aner i McLaughlin en vilje til å gå lenger, sprenge melodiens lenker, og man kunne overføre det til Solløs; å starte i det figurative, det gjenkjennelige, men la malingen, letingen, sprenge seg utover, til en annen frihet.
Det er betegnende at Tormod Solløs selv nøler med å gi bildene titler: «Titler kan lukke», sier han. Som om han instinktivt opplever at det lukkede og strengt definerte er kunstens og sanseopplevelsens fiender. Utsagnet setter meg straks i kontakt med en annen gruppe kunstnere, de som på mange vis tok den franske fauvismen og deres kolorisme videre: De abstrakte ekspresjonistene som tilhørte New York-skolen på 1940-tallet. Disse hadde også – som Solløs – figurasjoner og det gjenkjennelige i bunnen, men beveget seg mot det fullstendig non-representative i form av drip-paintings og color-fields. Flere av dem ville nikke gjenkjennende til «titler kan lukke»: De fleste av Jackson Pollocks mest kjente bilder bærer titler som «No. 32», «One», «Number 1A», mens hans kollega Mark Rothko, ofte nøyde seg med å konstatere de benyttede fargene i et bilde: «Black in deep red», «Light red over black», eller «Untitled (black on grey)». Alt for å holde opplevelsen åpen: Transaksjonen – mellom kunstneren og (like viktig) den meddiktende betrakteren.
Det går tråder mellom jazzens lengsel etter transcendens og de abstrakte ekspresjonistenes ønske om å uttrykke – gjennom sterk fargebruk – en emosjonell essens, som ligger bak motivet. Ikke i motivets «fortelling» eller «hva det skal forestille». Denne tråden ser jeg også gå inn i Solløs sine bilder; de har, for å være detaljert, partier med ren farge, ren utforskning av hva som skjer når en klar dyp blåtone møter det branngule og det røde. Man kunne si – i enkelte av hans malerier – at fargene og hva de gjør med hverandre, blir bildenes tema. Ofte tenker man seg et kunstverks tema som noe konkret og utvendig; det kan være politisk eller peke mot et samfunnsproblem, eller skildre en menneskelig konflikt. Derfor skjer det noe radikalt med oss, dersom vi er villige til å betrakte (i Solløs´ bilder) fargen som tema.
Hvordan kan vi strekke oss til å bli med på en sånn tanke?
Det er da vi kanskje må til musikken. For å lytte til det eksperimentelle lydmaleriet Bitches Brew, eller Coltranes A Love Supreme, må vi åpne noen sluser, vi må ønske å oppnå nye erkjennelser; vi må rett og slett; åpne oss. Kanskje må vi også gå inn i en byttehandel; å gi noe av oss selv, noe av vårt innerste, til det verket vi møter.
I flere av bildene til Solløs kan det være fristende å trekke klare linjer til de kunstnerne han åpenbart går i dialog med – og jeg har lyst til å gjøre det etterpå, litt senere i teksten. Det kan også være at vi leter etter gjenkjennelige figurer, noe som kan ligne et landskap, for å ha et håndtak å holde oss fast i; ja, det er også en mulighet (husk utsagnet «Titler kan lukke»; denne kunstneren kommer betrakteren i møte; finn ditt i mine bilder, sier han). Men (igjen) for meg er det aller mest spennende å bli med inn i det mest markante i disse maleriene; fargene.
Jeg legger merke til at Solløs ofte innfører svart, det kan være en sterk svart konturstrek, eller et deilig heldekkende fylt felt med svart olje, og dette pregnante, sterke svarte (dette er også et aspekt ved Solløs; det er ikke en nølende, tilbakeholdt palett eller teknisk framferd i maleriene, men en sikkerhet, en kraft, en direkte «put your cards on the table»-holdning; dette er mine farger, dette er mitt uttrykk; hva syns du? Hva har du? spør han nesten); dette markante svarte i bildene hans, forsterker de andre fargene, som fra før av er kraftige, vitale.
Denne dristige innførsel av svart i mange av bildene, får meg til å tenke på en annen maler; Robert Motherwell (1915-1991), han skapte i 1949 et olje-bilde som bare besto av store heldekkende sorte ellipser og vertikale sorte rektangler på en hvit bakgrunn. Bildet fikk tittelen Elegy to the Spanish Republic, fordi han fikk en assosiasjon av det intense mørket, til den spanske borgerkrigens grusomheter (Motherwell besøkte Spania flere ganger, noe Solløs også har for vane). Året etter lagde han en ny versjon. Og så en ny versjon. Han ble ikke ferdig med motivet. Han begynte å tenke på dette non-figurative bildet som et poetisk symbol for menneskets lidelse generelt, og vår sykliske reise mellom liv – død. Mellom 1948 og (hans død i) 1991, lagde Motherwell intet mindre enn 200 versjoner av maleriet. Han uttalte selv: “After a period of painting them, I discovered Black as one of my subjects—and with black, the contrasting white, a sense of life and death.”
Det svarte hos Solløs har også denne kraften; det kommer noe tungt og tragisk inn i det som ellers er vitalt og livsbekreftende. Jeg husker en strofe fra et Nils Yttri-dikt:
For der hvor sola lyser sterkest
Der står skyggen brått på lur
I flere av bildene til Solløs er det en vakker og klar fargeharmoni, men så kommer bruddet. Mot-klangen. Det kan være det rene svarte, eller de mørkeste nyanser av fiolett eller blått, eller det kan være en uventet gestikulasjon, en uro, et malerisk trompetskrik som bryter inn, kanskje med wah-wah-pedal og ekko.
Jeg finner hos Solløs en dialog med et helt århundre i kunst. Enkelte av hans verk peker mot (et av hans innrømte forbilder) Francis Bacon (1909-1992). Bacon forlot aldri det figurative helt, men plasserte sine figurasjoner (groteske, forvridde kropper, slakt, nazister, homoerotiske brytere) i abstraherte rom, ofte med flater og halvsirkler. Det kan spores noe lignende i Tormod Solløs´ måte å forstå rom på. Det er en vekting av flater og organiske inndelinger av bildeflaten, snarere enn illusjonsskapende perspektiviske rom eller landskap. Både Solløs og Bacon forklarer seg på denne måten som modernister, ettersom modernismen hadde sitt utspring i en avvisning av det illusjonsskapende, det rent ut illustrerende.
Jazzens sentrale element er improvisasjon; oppdagelsen. Tuftet på historisk kunnskap og kjennskap til virkemidler, tuftet på det gjenkjennelige, på melodier, bassganger og sanger vi kan nynne med på. Men så skjer en avgang. Et fly letter, eller er det et romskip; oppover, utover, skal vi se landskapet ovenfra? Kanskje skal vi over skylaget, eller – som på omslaget til Herbie Hancocks LP-plate Thrust (1974) – helt ut til andre planeter?
Viljen og motet til å bruke hele kolorittskalaen – bruke den eksperimentelt, søke etter en annen form for skjønnhet – a different beauty – dette opplever jeg hos Solløs, og jeg forbinder det med fusion-jazzen, særlig slik den hørtes ut i dens aller mest spennende (etter min mening) fase, fra 1968 til 1975, da Bitches Brew og Walking in Space ble utgitt. Da Garbarek og Jarrett spilte inn Belonging-plata, da John McLaughlin vendte seg mot østlig mystisisme og da hver plate av Weather Report innebar åpninger mot nye måter å høre og tenke på. Man trenger ikke ha det beste fra jazzhistorien på øret når man stiger inn i Tormod Solløs´ bildeverden. Men noe sier meg at det ikke kan skade heller.
Kristian Klausen
CV Tormod Solloes, 04.10.53
Education
Statens Kunstakademi (National Academy of fine Arts, Oslo) 1983-85
Vestlandets Kunstakademi (Academy of fine Arts, Bergen) 1980-82
Bergen Kunsthaandverkskole (KHiB, graphics) 1979-80
Oslo Tegne og maleskole (DNS’ Drawing and painting School) 1971-72
Scholarships
BKH’s public grant for elderly artists 2019-2023
BKH’s scholarship of exhibition 2018
BKH’s scholarship of exhibition 2017
The Norwegian cultural Council’s scholarship of exhibition 2001
Telemark County’s Jomfruland scholarship 1992
5 other scholarships 1986-91
Separate exhibitions
Coming; Galleri Athene, Drammen March 2024
Gallery Holmsbustuene, Holmsbu 2018
Modum Art Association 2017
Gallery Labro, Kongsberg 2017
Community Center of Oevre Eiker, Hokksund 2013
Kongsberg Art union, Kongsberg 2001
Holst Halvorsens Kunsthandel, Oslo 1992
Schloss Alfter, Bonn, Germany 1991
17 other separate exhibitions in Norway 1985-00
Group and collective exhibitions (selections)
Novemberutstillingen, Drammens museum 2022-2023
Galleri Fjordheim, Oppland 2022
Stipendutstillingen, Buskerud Kunstsenter, 2022
Kunst Rett Vest, Henie Onstad ArtCenter, september 2019
Buskerud Art Center, Drammen, Punktutstilling 2019
The November Exhibition, Drammen 2017
Festival of snowforming, Vinje, Telemark 2014 &16
BEGINNING, ArtCenter Silkeborg Bad, Denmark 2014
Preus Photo Museum, Horten, Norway 2014
Galerie du Cobra, St.Germain, Paris 1990
13 different norwegian galleries 1985-96
Public Works
Outdoor wall relief in concrete, Buskerud Folk High School, Fiskum 2007
Fountain and basin in steel, concrete and stone,
The 1000 Years Anniversary Project, Skriverparken, Oevre Eiker 2006
Basin bridge, stone, Block Watnes Elderly People Center, N.Eiker 1996
Works in collection
Nedre Eiker Community 1993
Krageroe Community 1993
Hamar Community’s Collection of Art 1988, 89
Hedmark County, Hamar 1989
Teaching
Art & Picture, Buskerud Folk High School, Fiskum 1996- 2016 Consultant, project of the 1000 Years Anniversary, O.Eiker 2004-06
Strykejernet School of Painting, Oslo 1986-87
AOF Bergen, School of drawing and painting 1980-82
Tasks
Member of Artistic Advisory, Galleri Labro, Kongsberg 2017-20
Member of Building Committee, Eiker Scene Multimediahouse 2005-07
Member of Artistic Advisory, Visual Artists Buskerud 1995-97
Chairman, Artistic Advisory, Visual Artists Hedmark 1991-92
Member of Artistic Advisory, Visual Artists Hedmark 1988-91
Travels of study
Barcelona 1998, 1999, 2001, 2004, 2013, 2017
Egypt 1985, 2002, 2005
London, Berlin, Paris, Praha, Krackow, St. Petersburg, Istanbul 1978-2011