OM TEDDYBJØRNER

Og så var mor & fars små gullklumper blitt ungdommer. Står der bak gymsalen og smugrøyker, eller doller seg opp og forelsker seg. Det skjedde sakte men sikkert og det skjedde likevel så plutselig. Nesten alt det gamle skal jevnes med jorden og man skal skyve fra seg alt. Hvem er blant de første som skal utfor skråningen? 

         Det er teddybjørnen, dét. Med sin aura av fredfullhet, godhet og uskyldighet er den likevel en av livets store tapere. Nesten dumsnill er den, og så ofte determinert til å bli sveket. Den gamle bestevennen som så brått blir glemt og skjødesløst stappa ned i søppelsekker og pappesker med alt anna drit og brask som samler seg opp i livene til både barn og voksne her på den bortskjemte sida. Så kommer de der oppryddingssjauene, som alle skal gjennom noen ganger i løpet av disse butikklivene våre, og gamle bamse skal til slutt vekk. Den er passé.

Alf Prøysen har skrevet om temaet, Disney har melka det rått. Det ligger en konstant melankoli over teddybjørnene i de mørke loftskrokene og kjellerbodene. Knut Nordby har spunnet videre på disse teddybjørn-fortellingene og gitt de nye farger. Og ståpels. Han har fryst den sammensunkne, triste og forlatte bamsens siste sukk i flere lag med maling. Noen har han gjort til rockere.. Både malingen og bamsene er plukka opp etter at de har blitt blitt kasta, og gitt nye roller, en ny sjanse til å bety noe, å si noe. 

Og hvem er mest tragisk av teddybjørnen med prislappen på, og den litt pjuskete uten? Historiene er forsterket og fabla videre på. I dette prosjektet har Knut Nordby jobba som en slags vill taksidermist, for han har stoppet ut bamsene i maling, men i nye uttrykk og med nytt potensiale. Kunstobjektene sier noe om oss og om livets løp. Når den gamle pønkeren dytter teddybjørner ned i malingsspann er det med holdning. Hvor mange bamser trenger egentlig en snørrunge? Også har folk nerver til å pælme slike symboler og gamle venner i søpla! 

            David William Øynes